Produksjon

Kilder

Våler Vannverk har en egen vannkilde, Rusvik, i tillegg kjøper vi vann fra MOVAR.

Fra egen kilde produserer vi ca. 2/3 , ca. 300 000 m³, av vårt årlige vannbehov. Kilden ligger høyt, har ingen bebyggelse og det er liten aktivitet i nedslagsfeltet, slik at kilden er sikrere enn mange andre kilder.

 

Produksjon

Vannet fra Rusvik går gjennom flere prosesser (barrierer) for å forsikre at vannet er sikkert når det slippes ut på nettet.

Første barriere vannet må gjennom er et membran-filter. Dette filteret har porer på 2 nanometer (2nm= 0,002 millimeter), som fjerner fargestoffer, bakterier, parasitter, bakteriesporer og virus fra råvannet.

Ingen kjemikalier tilsettes i f.m. filtreringen. Under den daglige hovedvasken av filteranlegget tilsettes ufarlig rensemiddel og klor som blir ledet bort, før produksjon settes i gang igjen.

Etter filtrering går vannet gjennom UV-anlegget, før det tilsettes klor og vannglass. (mer om prosessene og kjemikalene lengre ned på siden)

Anlegget har automatisk varsling om alvorlige feil oppstår. I tillegg er vi innom minst tre ganger i uka for å sjekke om alt er i orden.

Produksjonsanlegget er godkjent av Mattilsynet.

 

Hvilke områder får vann fra egen kilde, og hvilke områder får vann fra Movar?

Våler er i den heldige situasjonen at vi snart kan levere vann til de fleste av våre kunder fra begge kildene. Normalt (februar 2012) er at fra Rusvik forsyner Svinndal, Kirkebygden, Gyldermyra og Kure.

Texnes vanntårn forsyner normalt Vensåsen, Vassbygda, Dammyr, Våk, Dillingøy, Texnes, Augerød og videre opp til Våler Næringspark. Texnes får som regel Movarvann.

Vannverket kobler om, uten varsel etter behov


Om tilsetningsstoffene i vår vannproduksjon

Folkehelseinstituttet skriver følgende om KLOR, UV-bestråling og Vannglass.

Klorering
Har vært den viktigste metoden til å forhindre at drikkevann overfører sykdom til befolkningen. Intet annet enkeltkjemikalium har reddet flere menneskeliv. Det har imidlertid vist seg at klorering av humusholdig drikkevann kan medføre dannelse av uønskede biprodukter som trihalometaner, halogenerte eddiksyrer og MX. Epidemiologiske undersøkelser fra land med bruk av større klormengder antyder en svak til moderat økning i risiko for enkelte kreftformer i befolkningen i områder med sterkt klorert drikkevann. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for å fraråde bruk av klor til desinfisering av drikkevann. Når vannkvaliteten er god nok med lavt innhold av organiske stoffer, enten direkte fra vannkilden eller ved nødvendig forbehandling (f.eks. koagulering og filtrering), er det ikke betenkelig å bruke lave konsentrasjoner av klor eller andre desinfeksjonsmidler til sluttdesinfeksjon.

For å redusere dannelse av uønskede desinfeksjonsbiprodukter skal dosen av et kjemisk desinfeksjonsmiddel ikke være høyere enn nødvendig for å sikre et mikrobiologisk trygt drikkevann. Videre skal nivået av vannets innhold av organisk materiale være redusert så mye som mulig på forhånd gjennom egnede vannbehandlingsmetoder.

Drikkevannsbåren smitte forårsaket av udesinfisert eller dårlig desinfisert vann er godt dokumentert både i Norge og i andre land. Tiltak for å redusere konsentrasjonen av desinfeksjonsbiprodukter må aldri medføre at desinfeksjonseffektiviteten settes i fare.

Desinfeksjon av drikkevann er nødvendig for å uskadeliggjøre smittsomme agens som virus, bakterier o.a. Klor er per i dag det hyppigst brukte middel til desinfeksjon av drikkevann i hele verden, og det kan med rette sies at klor er det kjemikaliet som har reddet flest menneskeliv. Det har imidlertid vist seg at klorering ikke er effektivt når det gjelder uskadeliggjøring av sporeformende bakterier og protozoer.


UV-bestråling

Virker derimot også mot enkelte mikrober som ikke blir inaktivert av klor, og i Norge er UV-bestråling av drikkevann blitt en utbredt desinfeksjonsmetode. Ozonering har så langt ikke funnet særlig innpass i Norge til desinfeksjon av drikkevann (1).

Desinfeksjon av drikkevann kan også medføre noen ulemper. De aktuelle kjemiske desinfeksjonsmidlene, som er kraftige oksidasjonsmidler, kan reagere med naturlig organisk materiale (NOM) i vannet, blant annet humus, og forårsake dannelse av en rekke desinfeksjonsbiprodukter, herunder lukt- og smakskomponenter. Noen av biproduktene kan ha helseskadelige effekter.


Vannglass
Eller natriumsilikat omsettes vanligvis som oppløsninger i vann. På grunn av innholdet av alkalier  kan vannglass brukes til alkalisering. Hvis forhold mellom SiO2 ogNa2O er mindre eller lik 3,2 er produktet så alkalisk at det ved håndtering må tas forhåndsregler mot kontakt med hud og øyne. En vannglassoppløsning der forholdet er større enn 3,2 er ikke klassifisert som farlig væske. Produktet siom selges i Norge er i sistenevnte kategori.

Den eksakte virkningsmekanismen for vannglass er lite kjent, og det er blandete erfaringer med bruken av vannglass. Effekten er bl.a. avhengig av råvannskvaliteten og materialet som skal beskyttes. Silikationene kan bidra til å hindre 'utfelling av metallioner, for eksempel treverdig jern, og gir dermed mindre vekst av rustknoller i ledninger av jern og stål. Vannglass kan danne en hinne av utfelt kiselsyre og metallsilikater, som skal virke korrosjonshindrende, på overflaten av materialer i kontakt med vann.

Effekten av vannglass er best i surt og bløtt vann. Nødvendig dose vannglass øker med økende konsentrasjon av salter, økende hardhet og økende temperatur i vannet som skal behandles.

Dosering av vannglass gjøres vanligvis mengdeproporsjonalt med en doseringspumpe, og installasjonskostnadene er derfor små. Kjemikaliekostnadene er høyere enn for lut. 

Våler Vannverk bruker vannglass for å få riktig ph-verdi på vannet, samt at det beskytter rørene våre innvendig. 

  

Renseprosess og tilsetningsstoffer på vann som levers fra Movar, henviser vi til MOVAR